DOM REP! (AM: "....REP!")

Her var vi, på Playa Grande, en herlig dag i mars 2011. 

Det lykkelige paret, Anne Mari og Jenny, ble den 25 februar, separert av en tredje person...

De visste fint lite om hvordan dette skulle bli, 

men som midtpunket jeg ble, trivdes jeg godt. 

Jeg mener, Anne Mari HOPPET av glede. 

(dette var like før hun landet og ble brutalt oversvømt av en bølge)

Dette var bilen vi leide i noen dager. Den hadde det upassende tilnavnet "comfort", noe vi alle var sterkt uenige i. Det fantes ikke komfort, og det var en smule stressende i et hvert lyskryss. Ja, for det var ikke alltid den hadde lyst til å begynne igjen etter å ha stått stille i kanskje 20 sekunder. Du kan legge til x- antall andre bilister, mopedister (og de kan umulig ha stålkontroll der de sitter 3 voksne på en scooter, og samtlige er på telefonen), esler og ellers tobeinte, og da tenke deg til hvor ille det er hvis din bil stopper midt oppi det hele. 

Bilen var en opplevelse i seg selv, så nå kan vi bare se tilbake og le, og tenke på hvordan vi måtte skru av A/C i oppoverbakkene, sette den i park om vi stod stille i mer enn 10sekunder og hvordan hele bilen ristet da vi hoppet (til tider litt for fort) over humpler og hull. 

Nok om Comfort. La meg heller vise et bilde fra et sted den brakte oss. 

Dette er en av de syv fossefallene. 

Den fossen dere ser her, var vel en av de første/siste. Vi skle ned en del meter, før i frittfall (som dere ser) dumpet nedi kulpen. AM fikk slik en fart at hjelmen fløy av under vann, og man kan si at hun var lettere forstyrret da hun kom opp. Ikke særlig inspirerende for oss to som stod igjen på toppen. Men ho Jenny og æ, vi æ non tøffingar, så vi beit det i oss og hoppa i.

Her er AM veldig fornøyd. Etter en aldri så liten vandretur i nabolaget vårt, var vi rimelig slitne, så lysten på en liten gokart ble større enn vanlig. Det gikk ikke lang tid før en kom tutrende, og snertne som vi er fikk vi haiket oss tilbake til rommet vårt. 

En populær kveldsaktivitet for oss, i et forsøk på å brenne vekk litt av maten vi hadde inntatt (det var ikke lite i løpet av en dag. All- inclusive er en felle av de verre.), men det var nok mest hjerneceller som gikk med i frustrasjon. AM har et killer skudd (det gjenstår å si om dette er flaks eller dyktighet) og Jenny har for vane å la keeperen stå med beina i været. Jeg er vel en liten blanding av de to, men tilføyer i tillegg mine egne taktiske moves. 

Siste kvelden fikk vi (les: JAM) brent av noen penger til, da vi unnet oss en god god middag på stranda.

Etter å ha levd på corn flakes i 4 dager, var vi veldig klare for et godt måltid mat. Men så mette som vi ble da er slettes ikke sunt. Det er ei heller den fantastiske sjokoladefondanten vi hadde til dessert. 

Ei heller var vi så mette at vi lot vær å spise non- stop på rommet senere, sammen med "our girl Nikita". 

Dette ble jeg møtt av, to smilende Anner, med skilt og flagg. Det var stas! 

Jeg kan lett forstå AMs swahili/ spansk klype, siden jeg til stadighet tok i bruk både "pole" og "safi" selv. De imponerte likevel med sine spanskkunnskaper (de kommer til å bli overrasket over denne kommentaren, siden da noen spurte meg om hvor gode de var i spansk svarte jeg så pent: "I'm not too impressed, but they get by". Noen måtte da jekke de ned på jorda igjen, ettersom de fremdeles stolt viste frem sine "diplomas"), og jeg trivdes godt på den dominikanske republikk. Bedre reisekamerater kan man lete lenger ikke.

Nå er de på seiltur med en gjeng fremmede, 

og det liker jeg ikke.