Fredag var det siste dag på spanskkurs, og med diplomer i hånden tuslet vi fornøyde hjemover. Denne dagen hadde vi mye på agendaen. Vi skulle bestille bussbilletter til Vinales, pakke, spise, innom Dora, og sist men ikke minst skulle vi på besøk til Adriana, spansklæreren vår. Avtalen var at vi skulle stikke innom på ettermiddagen for å ordne opphold i et Casa i Vinales. I 5- tiden dro vi avsted til fots som vi alltid gjør. Hvor mange kilometer vi har lagt bak oss er uvisst, men det er MANGE! Adriana hadde sagt at huset hennes var veldig nærme, muy cerca, til der vi bor og med dette i bakhodet gikk vi avsted med håp om en kort visitt slik at vi kunne dra videre til vår favorittrestaurant etterpå. Vi gikk langt, og lenger enn langt, og kom omsider frem til huset hennes. Nabolaget så mer eller mindre ut som om man var i slummen, men med et par fine hus innimellom. Deriblandt deres hus! Vi ble ønsket velkommen av moren hennes, en søt liten kubansk dame. Det viste seg at både moren og tanten også bodde der. De tilbøy oss te og høflige som vi er sa vi selvfølgelig ja takk, selv om sulten skrek i magene våre. Alle fem satt seg ned rundt et lite bord i en svært fargerik stue. Hver vegg hadde sin egen farge. Praten gikk selvfølgelig flytende ettersom vi begge har fullført to ukers spanskkurs med glans! For en spøk:) Så lite man kommer på når man sitter der. Er liksom begrenset hvor mange ganger man kan si "Jeg heter Anne", eller "Jeg kommer fra Norge". ;) Etter teen spurte Adriana oss om vi ville se noen bilder, og vi fulgte etter henne inn på soverommet. På pc'en hadde hun bilder fra sønnens bryllup.Han er gift med ei fra Sverige, og dette er så klart veldig stort. Etter å ha pløyet gjennom en aldri så liten bildesamling fra bryllupet, passet det seg jo bra å ta bryllupsvideoen med det samme. Vi tuller ikke når vi sier at vi satt der i 1,5 timer og så på alt fra taler (hele taler!!!) til dans til kutting av bryllupskaka. Fikk også sett noen filmer fra hennes tur til Sveits og Italia. I frykt for å virke respektløse fikk vi oss ikke til å si at vi måtte gå. Men tilslutt fikk AJ reist seg, og med mager som rumlet (har vi nevnt dette med at vi var sultne allerede?) tok vi farvel og tenkte med oss selv; Vamos a el restaurant. For en kveld! Men veldig morsomt, og noe vi aldri kommer til å glemme!
PS. Hele uttrykket "Vamos a la.." kommer fra en filminnspilling vi stumblet over i Havana Centro. Der var det to canadiske skuespillere som gikk på en "lokal" grønnsakshandler. Grønnsakene føk og det ble stor krangel. Deretter satte de to canadierne avsted på sykkel mens den ene ropte til den andre "Vamos a la Playa".
